Mats på PETØ trening i Tromsø. Mats - vår vakre lille skatt Mats og den fantastiske Elisabeth.. så synd hun måtte dra fra oss...

Det hele begynner Tirsdag 18 mars 2003. Mats er 3 år og har til nå vært en frisk liten gutt. Han er nr tre av fire søsken: Sandra på 8, Christian på 4 og Stian på 9 mnd. Dagen er helt som andre dager, helt til Mats plutselig faller sammen i stua. Klarer ikke å reise seg selv igjen og har tydelig facialisparese samt lammelse i hele høyre side. Vi er en kort tur innom legekontoret i Hamnvik før vi blir sendt m/ambulanse til Harstad sykehus. Der blir det tatt CT som ikke viser noe. Både Hamnvik og Harstad er innom muligheten om slag, men mener det er lite sannsynlig da Mats er så liten. De heller mer til migrene, epilepsi og virussykdommer. Harstad sykehus har ikke barneavdeling så vi blir sendt videre til universitetssykehuset i Nord-Norge, UNN, samme kveld. Der blir vi tatt godt imot av Dr. Svein-Arne Monsen. Mats blir grundig undersøkt, og mulighetene for at det er slag blir tatt opp igjen. Det blir tatt ny CT. Denne viser heller ingenting, og det blir bestemt at Mats skal i MR neste dag. Da skal det også tas spinalpunksjon, og dette må gjøres i narkose.

Neste dag blir dette gjort, samt at det blir tatt blodprøver på ALT. Om kvelden får vi beskjed. Mats har hatt et stort hjerneslag forårsaket av blodpropp. Skadeområdet er stort, og sitter på den minst ønskelig plassen. (Dette var for oss foreldre, vår livs tyngste dag).

Allerede dagen etter, på Torsdag, begynner Mats med fysioterapi. Han kan ikke sitte alene, snakker utydelig, men det bedrer seg for hver dag og vil bli helt normalt. Han spiser alene med venstre hand, og blir flinkere for hver dag som går. Han får fysioterapi to ganger for dagen, i begynnelsen også i helgene. For som Cathrine Labori, Mats fysio. sa."Er det et gammelt menneske som får slag, skal vi nok få vedkommende på beina, er det en 40 åring, gjør vi alt vi kan.. og med en treåring, da setter vi alle kluter til og ingenting skal være uprøvd!"

Vi var på UNN fra 18 mars til 16 mai, bare avbrutt med en drøy ukes påskeferie. Mats gjorde framskritt hele tiden. Spesielt de to første mnd. Mats trening tok utgangspkt. i Bobatmetoden, som blir brukt på mange slagpasienter. Han måtte først lære å sitte, deretter belaste foten osv. Før vi dro hjem til påske tok Mats sine første skritt, for andre gang i sitt liv. Og for oss foreldre var dette en stor seier. At barnet ditt lærer gå første gang, tar men som en selvfølge, at Mats klarte det etter slaget var intet mer enn ett under. For Mats gjorde det godt å komme hjem, og da vi kom tilbake til Tromsø gikk Mats selv!!! Fremgangen fortsatt. Mats fikk ortrose og spesialsko. Dette bedret gangen hans betraktelig.

Når dette skrives er vi kommet til slutten av juli. Mats har besøk hjemme hos oss, tre dager i uka av fysioterapeut Arne, og ergoterapeut Elisabeth. Han leker, krangler og er som barn flest. Han halter litt og har ikke optimal bruk av høyre hand. Men dette kommer seg for hver dag. Han snakker like godt nå som før slaget. Han er også innom barnefysioterapeut Inger-Johanne Dybwad i Harstad med jevne mellomrom. Hun er ei skikkelig grepa dame med 25 års erfaring. Hun mener Mats vil bli helt bra!!!  Fremdeles har Mats en lang vei å gå, men vi er optimistiske.

Svein-Arne, Mats lege og kompis nå, fant også ut hva som utløste dette. Mats hadde vannkopper ca en mnd. før slaget. Og i sjeldne tilfeller kan dette viruset lage blodpropper. Dette hadde skjedd med vår lille Mats. Men det betyr også at vi ikke trenger å være redde for at han skal få flere slag. Vi har bestandig visst at vår Matsemann var unik, og dette bekreftet det!

Mamma Merethe.

Vi er nå kommet til desember 2004. Mats er blitt ganske så mye bedre, men ikke helt bra. Han går sitt nest siste år i barnehagen, og trives med det. Han får 4 behandlinger i uka nå. 2 av ergoterapeut Anne Berit Hansen, og 2 av fysiokompis Arne Widding. Vi er også innom Inger Johanne Dybwad i Harstad, og hun er like optimistisk som før. Mener fremdeles at han bare vil skrive dårlig m høyre hånd...og at han nok blir venstrehendt...men pytt pytt..

Vi har vært en tur i Tromsø på PETØ trening. Der fikk vi mange gode tips.. som for det meste mamma utfører. Vi har også blitt oppringt av Svein Arne Monsen igjen. Det var moro. Han hadde tenkt mye på lille Matsemann. Mats fikk prate med han i telefonen, men husket dessverre ikke helt hvem Svein Arne var.. har vært ganske mange mennesker å forholde seg til for Mats siden slaget.

Vi "mistet" dessverre Elisabeth - eller "Lisabeth" som Mats kaller henne.. men HENNE har han ikke glemt!! Vi holder ennå kontakten med Lisbeth, og det er jo koselig. Men vi tror hun har fått en verdig arvtager i Anne Berit, som er ei skikkelig positiv og dyktig jente. Jeg kjenner henne i tillegg fra min egen barndom -  vi har leket mye i lag..

Arne W. tar seg av bassengtreningen med Mats. Mats responderer helt enormt på denne formen for trening. Det var noe vi virkelig fikk merke når kommunen stengte bassengene her i kommunen, dette til tross for at de visste om Mats og behovet hans. Men, mamma kjempet - og mamma vant. Bassenget ble åpnet igjen, dette velger jeg å tro var pga at jeg hadde flere artikler i avisen, som ikke slo så positivt ut for verken enkelte lokale politikere eller kommunen. Jeg fikk også en helt suveren hjelp fra "Handikapforbundet" og Gladys Shanchz.  Hvis man skulle ta lærdom av dette, er det at det nytter å stå på!! Ikke gi opp!.. Jeg kunne ikke bare sitte å se på at det ene som virkelig hjalp han, ikke skulle være til stede.. grunnet maktarroganse fra lokalpolitikere...

                            

Tiden går, og  vi er nå kommet til 29 August 2005. Mats er i sitt siste år i barnehagen, han er faktisk den eldste der nå.. Han har fått selskap av Stian som nettopp har begynt, og der virker som om begge trives godt der. Vi venter på innkallelse til Tromsø/UNN. Vi må ha alt i boks før Mats begynner på skolen, så nå kobles PPD inn, og han skal vurderes på nytt.. D.v.s.. han må igjennom det meste èn gang til.. jaja.. må man så må man.. Han er fremdeles "sammen med" Arne Widding, da i bassenget. Tilstanden er stort sett uforandret, men små skritt framover.. Han er en gutt i vekst, så derfor forandrer treningen seg deretter.. Men alt i alt ser det fremdelse positivt ut... 

 

Ny oppdatering oktober 2006:

Ja.. nå er Mats blitt skolegutt. Vi hadde PPD inne i bildet før han begynte. For vi ville være forut når det gjelder evt problemer som kan oppstå. De konkluderte med at det som i verste fall ville bli Mats sitt problem, var konsentrasjonsvansker. Men heldigvis, ser det ikke slik ut.

Han har o også 2 assistenter med seg i skolen. Liv som har fulgt han siden han kom i barnehagen, og May Kirsti.. naboen vår!! Kunne ikke ønsket meg noen bedre. De er positive, men bestemte personer begge to, og noen jeg absolutt føler meg trygg på. Liv er et utprega utemenneske.. og elsker å være ute i naturen. Det samme gjør jo Mats, så kunne det vært bedre?

Mats trener fremdeles 2 ganger i uka i basseng. Etter eget ønske, og i samråd med Inger Johanne, har han slutte å bruke ortosen. Det gjorde at han ble mye mer selvhjupen når det gjaldt påkledning.

Ut over det, er det ikke mye som er forandret..utenom at Mats har skutt i været, og blitt en ganske så lang 1 klassing, som klarer det meste - - det tar bare litt lengre tid..

Mamma Merethe